Relasjoner 4. innlegg

Jeg har valgt å skrive om relasjoner mellom elev og lærer i dette blogginnlegget fordi jeg ser at relasjonsbygging er en av lærerens aller viktigste oppgaver. Spesielt overfor de elevene som ikke har alt i skjønneste orden i ryggsekken sin når de kommer til skolen. Min erfaring fra skolene sier noe om hvor viktig det er å se ”bak” de elevene som oppleves som utfordrene, og ikke bare gripe fatt i selve problemet som har oppstått.

Elev – lærerrelasjoner
”Om du er misfornøyd med noe i en relasjon, kan du selv sørge for å legge noe nytt inn i relasjonen” (Gregory Bateson).

Skoleforskning viser at gode relasjoner mellom lærer og elev er blant de viktigste forklaringsfaktorene både i forhold til atferd og læring. Forskningen viser at den mest omfattende typen av problematferd i skolen handler om undervisningshemmende atferd, disiplinsproblemer og uro. Dette er skolerelatert atferd som hemmer elevenes læring og skolens autoritet. Det blir en ond sirkel når uro og disiplinvansker fører til stigmatisering og ekskludering av enkeltelever framfor å endre faktorer i systemet som skaper og opprettholder slik atferd.

Nordahl (2000) fant i sin undersøkelse at de fire viktigste forklaringsfaktorene i forhold til problematferd handlet om relasjoner. Høyest skår fikk læreres og elevers engasjement i undervisningen, deretter elevens relasjon til lærer, elevens syn på skolen (trivsel) og relasjoner mellom elevene i klassen.

Når elevenes læring, utvikling og atferd ikke skjer som forventet, er det vanlig å søke forklaringer i egenskaper ved eleven. Hvis eleven har manglende læringsutbytte forklares det ofte med at læreren ikke er god nok. Årsaksforklaringer som dette kan brukes for å bekrefte egne antakelser om at ikke alle elever passer inn i vanlig skole, eller at ikke alle passer til å være lærer.
Lærerne har ofte ulike oppfatninger om hva relasjoner mellom lærer og elev handler om, og slik vil det være i alle skoler. Videreutvikling av gode relasjoner mellom lærere og elever, og elevene imellom, må innebære at dette blir et felles sak som prioriteres av ledelsen som et av skolens viktigste utviklingsområde.
http://www.statped.no/moduler/templates/Module_Page.aspx?id=17527&epslanguage=NO

Relasjoner
Som lærer ønsker en å inngå positive relasjoner til alle elevene i klassen, men en oppdager ganske raskt at dette ikke alltid er like enkelt. I de fleste klasser finnes det elever som er veldig oppmerksomhetskrevende, noen kan virke svært forstyrrende, noen er umotiverte og negative, noen trekker seg unna alt og alle, og noen vil så absolutt ikke gjøre det de blir bedt om. Disse elevene vekker lett lærernes frustrasjon, og kan bidra til store forstyrrelser i hele klassen. I slike situasjoner er det ofte lett å reagere med sinne, kritikk og straff overfor disse elevene, noe som ikke hjelper disse elevene i det hele tatt. Det er viktig å støtte disse elevene til en mer positiv utvikling, de voksne må greie å bryte med både negative følelser og negative samspillsirkler. Ansvaret for å forsøke å utvikle positive relasjoner uansett hvordan eleven oppfører seg tilhører læreren. Som profesjonell støttespiller for barn må en ta et aktivt ansvar også for den delen av jobben som dreier seg om relasjonsbygging.

Grunnen til at elever møter de voksne i skolen med en negativ atferd og væremåte kan være mange. Det kan ofte være barn som ikke ser på voksne på en positiv måte, og derfor ikke bryr seg om det de voksne sier. Det kan også være barn som ikke har tillit til voksne fordi de har negative erfaringer med foreldre og andre voksenpersoner. Eller de kan komme fra hjem med omsorgssvikt, der barns behov ikke blir møtt. De er ikke vant med at voksne kan representere støtte og trygghet. Barns atferd kan ha flere årsaker, det kan være mentale, biologiske og nevrologiske faktorer, eller lærevansker og språkvansker. Det kan også være at de har liten selvtillit og tro på egne mestringsferdigheter, eller at de vet at negativ atferd er en måte å skaffe seg oppmerksomhet på.

Uansett årsaker er det viktig å ikke ta barns problemer og atferd personlig, og heller ikke klandre de for at de ikke er villige til å ta seg sammen. Det er viktig å kunne se ”bak” barnets atferd, og arbeide for å unngå å havne i et negativt samspill. En kan bli utfordret når en investerer i nære relasjoner til barn der alt ikke går helt av seg selv. Det kan lett bli slik at egne begrensninger og reaksjonsmåter og kanskje også egne problemer bli mer merkbare. De som da ikke ønsker å jobbe med seg selv vil ofte holde en viss emosjonell avstand, og heller prøve å oppdra de gjennom regler og restriksjoner enn gjennom en nær og gjensidig engasjerende relasjon. Hvis barn bare har kontakt med voksne i skolen som ikke vil eller kan inngå nære relasjoner til dem, vil det ta fra dem en viktig utviklingsmulighet og beskyttelsesfaktor.
I følge Drugli er det antakelig skolen som system som må sette relasjonskvaliteten mellom barn og voksne i fokus for å kunne arbeide åpent om det. Det bør bli laget rammer der slike situasjoner kan drøftes uten at det dreier seg om at noen mislykkes i arbeid eller ikke. Drugli mener også at det bør være legitimt å streve med relasjoner til noen barn, men det bør ikke være legitimt å ikke gjøre noe med det. Og at det finnes gode veiledningsmetoder som kan bidra til å fremme relasjonskvaliteten mellom voksne og barn. Mange barn vil stoppe med negativ atferd hvis relasjonen med den voksne blir bedre, eller en arbeider mer systematisk med å fremme positiv atferd (Drugli, 2008).

Hvordan kan en fremme positive relasjoner i skolen
For å etablere positive relasjoner til et barn, må en være opptatt av barnet som individ. Før barnet begynner på skolen kan en få informasjon om barnet fra foreldrene. Hvis en er interessert i barns spesielle interesser, hobbyer, temperament og personlighet, viser en dermed at en er opptatt av hver enkelt barn. De fleste foreldre er opptatt av at de voksne på skolen bør kjenne barnet deres godt, og er fornøyde når de opplever det.

Bekreftelse
Alle barn trenger bekreftelse fra viktige voksenpersoner. Stor betydning på selvfølelsen har positiv bekreftelse på det barn gjør som er bra og på barns forsøk på mestring. Viktig er også anerkjennelse av barnet som person. Det er ofte lett å glemme å gi barn positiv bekreftelse i form av blikk, ord, fysisk berøring, smil og ord. Ved å vise at en har registrert barnets følelser og reaksjoner viser en også bekreftelse av barnet. Det er ikke nok å bekrefte barns mestringsatferd, men også barns emosjonelle tilstand og andre signaler.

Tillit
Tillit er et nødvendig grunnlag for alle positive relasjoner, og tillit fra barn er noe en må gjøre seg fortjent til. Det er viktig å vise at en er tilstede, og at en bryr seg og er villig til å gjøre det en kan for å støtte dem. Barn med særskilte behov trenger mer omsorg, støtte og oppmerksomhet enn andre før de viser tillit. Disse barna forventer ofte kritikk og avvisning, og en må arbeide hardt for å vise dem at dette ikke vil bli hovedinnholdet i denne relasjonen. Det er også viktig å gjøre bruk av de positive sidene og kompetansen disse elevene har ved å gi de oppgaver og utfordringer som hele klassen kan dra nytte av. Da får de en opplevelse av at en stoler på dem, og det vil øke selvfølelsen samt at de andre i klassen får muligheten til også å se deres sterke sider.

Lek
Lek er en unik mulighet til å fremme positive relasjoner mellom barn og voksne. Forholdet vil da for en stund bli mer likestilt ved at de voksne i lek opptrer mye mer på barnas premisser. Det åpner en annen forn for gjensidighet ved at barnet i stor grad legger premissene for samspillet, noe som fremmer nærhet og tillit. Leken kan også fungere som trening i samarbeid, og den utgjør en god ramme for barnas læring. Når de voksne deltar i barnas lek, vil barna ofte få et mer positivt forhold til den voksne. Det er viktig for å få positive lekesituasjoner at de voksne i stor grad følger barnas initiativ i leken ved at en i minst mulig grad instruerer og organiserer barna når de leker. Hvis den voksne følger barns ideer og forslag viser de respekt for dem, noe som igjen skaper en form for gjensidighet som vil øke barns samarbeidsvilje i andre situasjoner ovenfor den voksne. Samtidig må den voksne sette grenser og sørge for struktur når det er nødvendig. En investerer i positive opplevelser og samspillmuligheter når en er sammen med barn i lekesituasjoner som igjen gir grunnlag for videre relasjonsbygging.

Sosial kompetanse
Sosial kompetanse er en forutsetning for å fungere i relasjoner. Når et barn har mangelfull sosial kompetanse, har de vanskeligheter med relasjoner overfor andre barn og voksne, og det blir nødvendig å bygge opp denne som et ledd i å sikre utviklingen. Sosial kompetanse er også viktig for barnets faglige skoleprestasjoner, som særlig gjelder atferd som evne til samarbeid, oppmerksomhet, utholdenhet, turtaking og selvhevdelse.
Tilknytning og relasjonskvalitet sier noe om barns sosiale kompetanse. Det er derfor viktig å sette relasjoner og samspill i fokus når en skal vurdere og utvikle den sosiale kompetansen til barn i skolen. For at dette skal skje må barnet oppleve at den er etterspurt og verdsatt i mange miljøer, samt at de må kunne observere sosialt kompetente rollemodeller. Barnets alder, sosial arena og tid vil være med på å avgjøre hva som er sosialt kompetent atferd.

Vurdering av egen relasjon
De voksnes holdninger til, og syn på barnet og deres samspill med barnet påvirker måten barn tilpasser seg skolen på. Det er også gjeldende for barnas følelser overfor de voksne og tiden de er sammen på skolen. Der en strever med relasjonen til barn, kan det være nyttig å evaluere sine relasjoner til barna i klassen, noe som kan bidra til økt forståelse av samspillet mellom den voksne og barnet.

Relasjonskvaliteten vil variere mellom barn og voksenpersonen, mye tyder på at voksne har en generell samspillform som setter sitt preg på deres relasjon til de fleste barn. Noen voksne har lettere enn andre for i inngå i positive relasjoner til barn generelt. Barn med særskilte behov kan være mer eller mindre sårbare alt etter hvilke voksne de har med å gjøre i skolen. Den voksne bør ha en generell tendens til å involvere seg positivt i barna, og være i stand til å snakke om og vise følelser, særlig hvis en skal kunne kompensere for dårlig omsorg i hjemmet.
Mange opplever at stadig flere barn har mange udekte behov som det ikke er ressurser til å møte, og mange opplever at stadig flere barn har en atferd som gjør jobben vanskelig. Den voksne som opplever dette uten å få støtte eller veiledning kan stå i fare for å bli frustrert, sliten og utbrent. Veiledning er viktig for å forstå sin relasjon til barnet som de opplever vanskelig bedre, og spesielt for å utvikle disse relasjonene slik at de fungerer bra.


”Når elever og lærere deler anerkjennelse, glede og begeistring, bekreftes fellesskapet og relasjonen. Gjennom gleden får relasjonen næring til å utvikle seg videre. Anerkjennelse er ikke en kommunikasjonsteknikk, men en væremåte og en grunnholdning som innebærer å ta hele sitt spekter av væremåter i bruk i samhandling med elevene i klassen”.
http://www.eldhusetfagforum.no/lp-modellen/pdf/HanneElev.pdf


Litteratur/kilder:
Drugli, May B.(2008) Barn som vekker bekymring, Cappelen Damm AS

http://www.eldhusetfagforum.no/lp-modellen/pdf/HanneElev.pdf

http://www.statped.no/moduler/templates/Module_Page.aspx?id=17527&epslanguage=NO

Omsorgssvikt. 3. innlegg

I mitt siste blogginnlegg skrev jeg om barn som opplever skilsmisse. I dette innlegget vil jeg ta for meg mulige ringvirkninger en slik situasjon i enkelte tilfeller kan få. Men omsorgssvikt kan forekomme uansett foreldrenes status, og det er viktig rette søkelys på ikke bare den fysiske mishandlingen et barn kan oppleve, men også den psykiske. Barn som blir utsatt for omsorgssvikt, kan vise reaksjoner og symptomer på mange forskjellige måter. Det er viktig for de som jobber med barn å vite noe om hvorfor disse reaksjonene og symptomene opptrer for å hjelpe disse barna på en best mulig måte.

Omsorgssvikt
Mange barn kommer hver dag til skolen med et stort behov for å få støtte i sin utviklingsprosess. Noen av disse barna får mangelfull omsorg og oppfølging fra foreldrene. I motsetning til de fleste andre barn trenger disse en tettere og mer tilpasset oppfølging. Det å jobbe med slike barn i skolen kan oppleves som krevende, og det er ikke alltid ressurser til å løse det på en slik måte som er ønskelig. Men lærere må forholde seg til barna uansett hvilke rammebetingelser de har for dette arbeidet. I følge Mai Britt Drugli er det særlig problemstillinger i forbindelse med omsorgssvikt mange lærere kan være uforberedt på å takle. Hun mener også at pedagoger gjennom sine utdanninger generelt ikke er godt nok forberedt til å forstå og takle problemstillinger som omfatter barnas omsorgssituasjon hjemme, og at noen kan benekte at slike problem finnes midt blant dem. Hvis de voksne barnet har rundt seg ikke er forberedt til å fange opp signalene det gir, kan barnet resignere når det gjelder troen på at noen kan hjelpe. Det er viktig at de som jobber nært barnet i skolen er villige til å ”se” barnet og hvordan det har det. Det finnes dessverre mange eksempler på barn som har levd i en bekymringsfull situasjon gjennom det meste av sin barndom, uten at noen nære voksne har reagert. De som jobber nært barnet har en unik mulighet til både å avdekke at barn ikke har det bra, og til å kunne hjelpe og støtte barnet i hverdagen
(Drugli, 2008).

Utvikling
Det er ikke lenger noen strid om det er arv eller miljø som påvirker barns utvikling, det er en stor enighet om at det er et samspill. Både barn og miljø er i stadig endring, i henhold til transaksjonsmodellen for barns utvikling. Det er en gjensidig påvirkning, og begge endrer seg over tid. Det som skjer på et visst tidspunkt i samspillet, bygger på det som har skjedd tidligere. Ved å studere bare barnet eller miljøet på et tidspunkt, kan en ikke si noe sikkert om situasjonen til et barn, det er viktig å se på begge deler over tid. Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell for utvikling går ut på at utviklingen og situasjonen til barn blir påvirket av et samspill mellom kjennetegn ved barnet, foreldrene, foreldre-barn-forholdet, forholdet til andre viktige personer og arenaer, ulike rammefaktorer og sammenhengen mellom disse faktorene og nivåene. Han gjør i denne modellen greie for hvordan ulike utviklingsarenaer og forholdet mellom dem påvirker barns utviklingsbetingelser, og hvordan kultur, normer og samfunnsforhold legger vilkår for hvordan utviklingsarenaene fungerer. Forandringer i et element virker inn på samspillet og miljøet i resten av systemet, dermed oppfattes barn som en del av et dynamisk system. Ut fra dette utviklingssynet er det naturlig å fokusere på systemet og si at dette ikke fungerer godt nok for barnet framfor å rette ensidig fokus mot hva som er galt med barnet hvis det får problemer (Drugli, 2008).

Alvorlig problem
Et alvorlig og omfattende problem i dagens samfunn er fysisk mishandling og seksuelt missbruk av barn. Men det finnes også et annet stort samfunnsproblem det er lagt lite merke til: Umodne og egosentriske foreldre som på mer usynlige måter enn incest og fysisk mishandling misbruker barna sine. Altfor mange foreldre ser på barn som et middel til å fylle egne behov. Det er heller ikke uvanlig at mor eller far dikter inn i barnet egenskaper som de har bruk for selv. Det kan ta flere tiår før de tragiske følgene av en slik barndom kommer fram, når de gjennomlever alvorlige kriser og kommer psykiatrisk behandling. http://www.helsenytt.no/artikler/foreldres_behov.htm

Forskjellige foreldre
Gjennom den langvarige avhengigheten av foreldre kan barn lære kunnskaper, ferdigheter og sosiale roller som er forutsetninger for å klare seg senere i samfunnet. Den langvarige avhengigheten gjør de også sårbare og påvirkelig av hvordan foreldrene er. Psykiater Jarl Jørstad sier at det er bekymringsfullt å møte mennesker som har fått skader på grunn av umodne eller uegnede foreldre. Han mener også at det er et økende antall mennesker som er uskikket til å oppdra barn. Det kan se ut som om flere mennesker enn tidligere mangler følelsen av trygghet, egenverdi og identitet. Mange mennesker er på evig jakt etter å bli bekreftet og sett av andre. Og på grunn av en tid med overdreven selvopptatthet, jag etter egen karriere og materielle goder, er personlighetsforstyrrelser en økende tendens. http://www.helsenytt.no/artikler/foreldres_behov.htm



Barn som må dekke foreldrenes behov
Umodne foreldre kan bruke sine egne barn til å dekke egne egosentriske behov, ved for eksempel å binde barnet til seg for sterkt eller for lenge. En mor kan binde barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet, eller for å dekke egne behov. Dette kan være ubevisst for begge parter i samspillet, og det kan være fullstendig skjult for utenforstående. Det kan også være for at de vil ha makt over noen, eller ha behov for å eie noe. Det kan også være mødre som har hatt et konfliktfylt forhold til sin egen mor, og som selv ikke er kommet løs fra bindingen. I disse tilfellene blir en normal frigjøring og selvstendiggjøring vanskelig. Når et barn forsøker å frigjøre seg er det ofte lett å spille på dets avhengighet, kjærlighetsbehov eller skyldfølelse. De som aldri er kommet løs fra slike tidlige bindinger og kanskje blir avhengige personer resten av livet, og kan senere få psykiske lidelser. I andre tilfeller kan for eksempel en mor oppleve sitt barn som bare en del av seg selv, eller hun kan ta egenskaper og følelser fra seg selv og plassere de i barnet. Dette kan bli et problem hvis det fortsetter når barnet vokser opp og det skal utvikle en egen personlighet.
Et annet eksempel kan være når foreldre ubevisst gjør barna til sine egne foreldre. Dermed blir barnet både pålagt ansvar for egen og foreldrenes trygghet, selvfølelse og psykiske balanse. På grunn av at et barn som regel er forsvarsløse overfor slike oppdrag, lever de opp til disse forventningene uansett hvor umulige de er. Barn som vokser opp under slike forhold vil da føle seg ansvarlig for foreldrenes lykke og ulykke, samliv eller skilsmisse, helse og sykdom. De kan ofte føle at alt som skjer av vonde ting, er de som barn skyld i. Det er heller ikke uvanlig at foreldre i en splittet familie gir et barn motsatte oppdrag hvor lojaliteten til den ene kommer i konflikt med den andre av foreldrene, noe som kan resultere i noen av de største konfliktene et menneske kan få. Dette kan gi barnet et psykotisk sammenbrudd, og ofte kan dette sammenbruddet være et ubevisst forsøk på å forene foreldrene, eller forhindre samlivsbrudd (Jørstad, 1995)

Konsekvenser
Det å ha foreldre med mangler i personlighetsstrukturen kan i følge Jørstad gå riktig galt, spesielt dersom begge foreldrene er umodne og selvopptatte. Dette er et skjult problem i vanlige, tilsynelatende friske menneskers verden. Dette svært vanlige og alvorlige misbruk av barn er et skjult problem som media har vist liten interesse for. Hvert enkelt barn opplever og føler barndommens virkelighet forskjellig, og fantasier og drømmer bearbeides gjennom hele livet. Det har vist seg at hos mange kommer de vond og angstfylte minnene først fram under en langvarig, dypere psykoterapi eller psykoanalyse hos en psykolog eller psykiater etter at de er blitt voksne. Problemene har som regel sammenheng med uheldige forhold i barndomshjemmet, og noe i den aktuelle livssituasjonen som ripper opp i gamle sår.
(Jørstad, 1995)

Familiens oppgaver
Familien skal først og fremst dekke grunnleggende biologiske og følelsesmessige behov for voksne og barn som vokser opp i familien. En annen oppgave familien har er at den skal være en grunnleggende enhet i samfunnet. Alle disse tre oppgavene henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. Det som får avgjørende betydning for barn er hvordan foreldrene har det sammen, og barn og deres utvikling har også store konsekvenser for foreldrene. Hvert enkelt familiemedlem virker på alle i familien, og derfor er samspillet viktig. Det er viktig at alle i familien bryr seg om hverandre og interessere seg i hverandres liv. De skal også respektere hverandres grenser, egenart og forskjellige oppfatninger. I tillegg til at familien skal ha rom for glede, tristhet, ømhet og kjærlighet, skal den også ha rom for uenighet, sinne og konfrontasjoner. Det er også viktig å kunne snakke sammen åpent om problemer og vansker. I en sunn familie møter hvert medlem hverandre og mennesker utenfor familien med tillit. (Jørstad, 1986)

Hjelp
Hvis et barn har det vanskelig på grunn av omsorgssvikt eller lignende, trenger barnet å vite at noen forstår situasjonen de er i. Barnet vil ha behov for at noen kanskje forklarer litt om det som er foreldrenes problem, og at noen bryr seg om hvordan de har det. En kan avtale med barnet at en skal finne en annen fagperson dersom en ikke føler seg kompetent til dette. Barn har behov for å vite at det er noen som tar et medansvar for dem når de har det vanskelig. Når de har det vanskelig kan de trenge at de voksne på skolen gir dem ekstra oppmerksomhet, slik at de ikke trekker seg tilbake eller utagerer for å få oppmerksomhet (Drugli, 2008).

Barn som lever i en vanskelig omsorgssituasjon trenger:
∙ Noen som lytter til barnets erfaringer og opplevelser
∙ Hjelp til at barnet gjennom samtale og refleksjon kan få gjøre bruk av egne evner til selv å påvirke livssituasjonen sin
∙ Viten om foreldrenes problemer, noe som kan bidra til å skape oversikt og større trygghet hos barnet
∙ Hjelp fra noen som kan utforske sammen med barnet hvilke nettverk det har, og gjøre andre betydningsfulle personer synlige for barnet
∙ Hjelp til å kontakte andre institusjoner når det er nødvendig, slik at en kan bidra til at barnet får den hjelp det trenger og har krav på (Drugli, 2008).

Litteratur:
Drugli, May Britt (2008) Barn som vekker bekymring, Cappelen akademisk forlag.
Jørstad, Jarl (1986) Sånn er du og jeg, Aschehoug.
Jørstad, Jarl (1995) Balanseganger, Aschehoug. http://www.helsenytt.no/artikler/foreldres_behov.htm

Barn i sorg og krise

Barn i sorg og krise
I dette blogginnlegget vil jeg skrive om barn som opplever skilsmisse, med fokus på barn i skolealder, og skolens rolle i en slik konflikt. Etter å ha vært ute i praksis og som assistent, samt egne erfaringer, ser jeg et stort behov for at skolen er med på å legge noe av forholdene til rette for de elevene som er i en slik situasjon. Jeg har ikke funnet noe særlig litteratur over dette emnet, men har forholdt meg mest til undersøkelser som jeg har funnet på internett.

Skilsmisse og barn
Hvert år opplever rundt 25000 norske barn at foreldrene flytter fra hverandre. Når foreldre velger skilsmisse, er det en beslutning som får store menneskelige og økonomiske konsekvenser både for familie og samfunn. Dessverre er det slik at det ofte er barna som rammes hardes, de opplever alltid sorg og atskillelse ved en skilsmisse. De voksne glemmer ofte barna i løpet av den opprivende prosessen som en skilsmisse er. Det er traumatisk for et barn å få vite at foreldrene skal skilles. I følge doktorgradsstipendiat Ingunn Størkesen ved Nasjonalt folkehelseinstitutt sine undersøkelser, viser hun til at barn av skilte foreldre har høyere risiko for å oppleve angst, depresjon, dårligere selvbilde og problemer på skolen. Det ble også funnet at forekomsten av depressive symptomer øker med alderen gjennom hele ungdomstiden, og mer for jenter enn gutter.

Mange barn opplever skyldfølelse når foreldrene skilles. De tror ofte at ved bedre oppførsel eller for eksempel bedre karakterer på skolen, kunne de ha forhindret skilsmissen. Barn er også utrolig lojale mot begge foreldrene sine, og de har et stort håp om gjenforening uansett hvor problemfylt ekteskapet var.
http://www.forskning.no/artikler/2005/desember/1134400933.08

Reaksjoner som kan forventes av barnet
Det vil alltid komme en eller annen reaksjon fra barnet ved en skilsmisse. Barn som ikke viser noen følelser eller reaksjoner, trenger hjelp til å uttrykke hva de føler. Risikoen for at barnet senere får en depresjon er større uten denne hjelpen.
Førskolebarnet kan få en regressiv atferd, der det går tilbake til et tidligere alderstrinn.
Barnet kan for eksempel bli irritabelt og plaget av angst, eller det kan begynne å tisse på seg eller bli forvirret.

I 6 – 9 års alderen er barn veldig sårbare. I denne alderen er de ikke modne nok til å forstå hva som foregår, men de er store nok til å skjønne hvor vond denne situasjonen er. De har også vansker med å fortelle hva som plager dem, og de kan da reagere med sinne, få konsentrasjonsproblemer og lærevansker. Barn i denne alderen er også veldig avhengig av sine foreldre.

I 9 – 13 års alderen begynner barn å knytte sterkere bånd til andre enn sine foreldre. Det kan i denne alderen ha behov for i betro seg til personer utenfor familien om sine problemer og følelser. I slutten av denne aldersepoken bør de også få være med på å bestemme hvem de skal bo hos. I skilsmisseprosessen kan også barna reagere med sinne, sorg eller depresjon.
http://www.nettdoktor.no/sex_samliv/fakta/skilsmisse.php

Ting som er avgjørende for hvordan barn reagerer på skilsmisse
∙ Barnets alder når skilsmissen finner sted
∙ Barnets intellekt
∙ Barnets følelsesmessige modenhet
∙ Forholdet til foreldrene
∙ Omstendighetene rundt skilsmissen
∙ Andre menneskers reaksjoner på skilsmissen
∙ Barnets tidligere erfaring med kriser
∙ Om det er adgang til kompetente erstatningspersoner
http://www.nettdoktor.no/sex_samliv/fakta/skilsmisse.php

Negative effekter av foreldrenes skilsmisse
I følge Ingunn Størksen sine undersøkelser var skoleproblemer mest framtredende av de negative effektene. Det var først og fremst ungdommene som hadde opplevd skilsmisse som hadde vansker med å forstå undervisningen og konsentrere seg i timene. Disse elevene rapporterte også i større grad enn andre misnøye med resultat på prøver. De opplevde også mer krangling med medelever og lærere. Når det gjaldt angst og depresjon, viste det seg i denne undersøkelsen at det ikke var så veldig store forskjeller mellom de elevene som hadde opplevd skilsmisse og de som ikke hadde det. Det var kun en mindre andel som reagerte med engstelse og depresjon.

Lavere selvbilde og lavere velvære blant ungdommer med skilte foreldre kom også frem i denne undersøkelsen. Selvbilde er en psykologisk faktor som regnes som en viktig beskyttelsesfaktor mot ulike former for stress. Dette er en faktor som viser seg å være stabil hos mennesket. Dermed kan et lavere selvbilde noen ganger gi negative ringvirkninger over tid.
De mest framtredene symptomene hos barn som følge av samlivsbrudd er tradisjonelt blitt sett på som atferdsproblemer og ulike former for utagering. Ungdommene i undersøkelsen rapporterte at de kom i konflikt med lærere og medelever, noe som kan være tegn på atferdsproblemer.

Denne undersøkelsen viste også at disse symptomene var gjeldende selv når det hadde gått i gjennomsnitt 8 år siden skilsmissen.
http://www.helsenytt.no/artikler/skilsmisse_barn.html

Skilsmisse på timeplanen
Når vi vet at skilsmisse og samlivsbrudd er et utbredt fenomen i dagens samfunn, vet vi også at dette angår mange barn og unge. Samfunnet må ta hensyn til dette og legge forholdene til rette for å minske disse problemene. Foreldre som klarer å håndtere sine egne problemer og legge dem tilside når de er sammen med barna sine, gjør det lettere for de å takle utfordringene som de kan møte i tiden etter skilsmissen.

Det er nå i ca 30 kommuner rundt om i landet opprettet samtalegrupper for barn med skilte foreldre. Der får de snakke med andre barn om skilsmisse i skoletiden. Hilde Egge er helsesøster i Bærum kommune og prosjektleder for prosjektet Plan for implementering av skilsmissegrupper i skolen. Hun mener at fordelen ved å ha samtalegrupper i skoletiden er at da er barna allerede samlet, og unngår dermed konkurranse med fritidstilbudene på ettermiddag og kveldstid. Tilbudet dreier seg om en skoletime i uken i en periode på 6 uker, og det er 4 – 6 elever i hver gruppe. Helsesøster ved den enkelte skole markedsfører tilbudet overfor elevene, og det er tilbud om orientering til foreldrene om tilbudet. Elevgruppene ledes av to gruppeledere, den ene er alltid en helsesøster og den andre en lærer, PP-rådgiver eller en annen engasjert person fra skolen. Skolen velger ut et årstrinn som skal få tilbudet og det gis tilbud om igjen på ungdomstrinnet til de som trenger det. De barna som har behov for det får tilbud om samtale/ oppfølging utenom samtalegruppen.

Det er også bevilget penger fra regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse (1999- 2008). Med disse midlene er det utarbeidet en veileder for å kunne gjennomføre gruppesamtalene. Det er også laget informasjonsbrosjyrer, bøker, CD og annet materiell.
Egge opplever at de har et godt samarbeid med lærerne som er involvert. Stadig flere barn kommer fra hjem med skilte foreldre, dermed er lærerne blitt samtalepartnere for elevene sine. Med dette tilbudet om samtalegrupper kan de få frigjort tid som de ellers hadde brukt på enkeltelever. Lærerne legger til rette for at elevene ikke er borte i de samme fagene hver gang de er med i samtalegruppene.

Et pilotprosjekt ved Bekkestua skole i Bærum kommune er samtalegrupper for elever på ungdomsskolen med skilte foreldre. Prosjektet skal spres til ungdomsskoler i hele landet, og Hilde Mostue er leder for prosjektet. Opplegget fra pilotprosjektet kan snart bli modell for andre som ønsker å ta i bruk grupper for de litt eldre elevene.

Egge mener at det viktigste med disse samtalegruppene er at barna ser at det også er andre som er i samme situasjon som dem selv, og høre at det også er andre enn dem selv som har det vanskelig. Samlivsbrudd er ikke lenger stigmatiserende for et barn slik det kunne være for ti år tilbake. Men selv om skilsmisse nå er mer vanlig, kan det være minst like belastende for barnet. Noen elever bruker så mye energi på å tenke på hva som skjer hjemme at de strever med å konsentrere seg på skolen. De har ofte behov for ekstraundervisning og oppfølging av sosiallærer der det finnes. Noen av disse elevene kontakter helsesøster selv på grunn av ulike plager, eller bare av behov for å bli sett. Egge mener det er bra å snakke med sosiallærer eller helsesøster alene, men tror den terapeutiske effekten er bedre ved at elevene får se at de er flere i samme båt. Elevene kjenner seg igjen i hverandre, og kan gi hverandre råd og innspill. De lærer seg lettere å sette ord på hvordan de har det, og noen kan være til hjelp for medelever som opplever samlivsbrudd senere.

Elevene har vært positive, og de gir utrykk for at de har hatt nytte av det og at det har vært en god opplevelse å være med i samtalegruppene.
http://salg.lex.no/hs/HS06043132.pdf

”Barn klarer ikke å se tegnene på at et samliv skranter. Derfor kommer skilsmissen som et sjokk, i følge samtaler gjort med tusen barn i Bærum”. Bærum kommune har evaluert prosjektet og sett at det er et stort behov for disse gruppesamtalene. De har sett at barna er blitt mer trygge og selvsikre. 350 skoler rundt om i dette landet har meldt sin interesse for dette prosjektet. I følge likestillingsminister Anniken Huitfeldt som har sett nærmere på dette prosjektet, burde alle skoler tilby slike gruppesamtaler. Psykolog og professor Frode Thuen mener at slike samtaler burde være obligatorisk på alle norske skoler. Han viser også til flere amerikanske studier som slår fast at samtaler har positiv effekt.

En forskningsrapport publisert i Scandinavian Journal of Psycology i 2004 slår fast at skilsmissebarn er dobbelt så utsatt for å få faglige og sosiale problemer som barn med gifte foreldre. Det viser seg at flere barn sliter med skyld og skamfølelse etter en skilsmisse. Det er viktig å sette ord på disse følelsene sammen med andre skilsmissebarn. Mange av de barna Egge møtte gjennom samtalegruppene hadde tidligere kun snakket med kjæledyrene sine om alt det vonde etter skilsmissen. Hun mener også at foreldre kan bli selvsentrerte når de flytter fra hverandre, og at mange har nok med egne problemer, og ser ikke barnas behov.
(VG, 16.11.08)

Sitater hentet fra gruppesamtalene i regi av Bærum kommune:
”Jeg var lei meg inni meg, selv om jeg var vanlig utenpå”.
”Jeg ble sugd inn i et svart hull. Jeg tenkte mest på at det blir mye fram og tilbake”.
”jeg skulle ønske at mamma og pappa kunne være sammen i bursdagen min”.
”Foreldre må huske at det kan være slitsomt å flytte fram og tilbake”.
”Jeg skriver snille ting til mamma på en lapp, og later som det er pappa som har skrevet den”.
”Jeg skulle ønske mamma og pappa kunne være gode venner, selv om de ikke er kjærester”.
”Kjære mamma og pappa, ikke snakk stygt om hverandre, jeg er like glad i begge to!”.
(VG, 16.11.08)