Omsorgssvikt. 3. innlegg

I mitt siste blogginnlegg skrev jeg om barn som opplever skilsmisse. I dette innlegget vil jeg ta for meg mulige ringvirkninger en slik situasjon i enkelte tilfeller kan få. Men omsorgssvikt kan forekomme uansett foreldrenes status, og det er viktig rette søkelys på ikke bare den fysiske mishandlingen et barn kan oppleve, men også den psykiske. Barn som blir utsatt for omsorgssvikt, kan vise reaksjoner og symptomer på mange forskjellige måter. Det er viktig for de som jobber med barn å vite noe om hvorfor disse reaksjonene og symptomene opptrer for å hjelpe disse barna på en best mulig måte.

Omsorgssvikt
Mange barn kommer hver dag til skolen med et stort behov for å få støtte i sin utviklingsprosess. Noen av disse barna får mangelfull omsorg og oppfølging fra foreldrene. I motsetning til de fleste andre barn trenger disse en tettere og mer tilpasset oppfølging. Det å jobbe med slike barn i skolen kan oppleves som krevende, og det er ikke alltid ressurser til å løse det på en slik måte som er ønskelig. Men lærere må forholde seg til barna uansett hvilke rammebetingelser de har for dette arbeidet. I følge Mai Britt Drugli er det særlig problemstillinger i forbindelse med omsorgssvikt mange lærere kan være uforberedt på å takle. Hun mener også at pedagoger gjennom sine utdanninger generelt ikke er godt nok forberedt til å forstå og takle problemstillinger som omfatter barnas omsorgssituasjon hjemme, og at noen kan benekte at slike problem finnes midt blant dem. Hvis de voksne barnet har rundt seg ikke er forberedt til å fange opp signalene det gir, kan barnet resignere når det gjelder troen på at noen kan hjelpe. Det er viktig at de som jobber nært barnet i skolen er villige til å ”se” barnet og hvordan det har det. Det finnes dessverre mange eksempler på barn som har levd i en bekymringsfull situasjon gjennom det meste av sin barndom, uten at noen nære voksne har reagert. De som jobber nært barnet har en unik mulighet til både å avdekke at barn ikke har det bra, og til å kunne hjelpe og støtte barnet i hverdagen
(Drugli, 2008).

Utvikling
Det er ikke lenger noen strid om det er arv eller miljø som påvirker barns utvikling, det er en stor enighet om at det er et samspill. Både barn og miljø er i stadig endring, i henhold til transaksjonsmodellen for barns utvikling. Det er en gjensidig påvirkning, og begge endrer seg over tid. Det som skjer på et visst tidspunkt i samspillet, bygger på det som har skjedd tidligere. Ved å studere bare barnet eller miljøet på et tidspunkt, kan en ikke si noe sikkert om situasjonen til et barn, det er viktig å se på begge deler over tid. Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell for utvikling går ut på at utviklingen og situasjonen til barn blir påvirket av et samspill mellom kjennetegn ved barnet, foreldrene, foreldre-barn-forholdet, forholdet til andre viktige personer og arenaer, ulike rammefaktorer og sammenhengen mellom disse faktorene og nivåene. Han gjør i denne modellen greie for hvordan ulike utviklingsarenaer og forholdet mellom dem påvirker barns utviklingsbetingelser, og hvordan kultur, normer og samfunnsforhold legger vilkår for hvordan utviklingsarenaene fungerer. Forandringer i et element virker inn på samspillet og miljøet i resten av systemet, dermed oppfattes barn som en del av et dynamisk system. Ut fra dette utviklingssynet er det naturlig å fokusere på systemet og si at dette ikke fungerer godt nok for barnet framfor å rette ensidig fokus mot hva som er galt med barnet hvis det får problemer (Drugli, 2008).

Alvorlig problem
Et alvorlig og omfattende problem i dagens samfunn er fysisk mishandling og seksuelt missbruk av barn. Men det finnes også et annet stort samfunnsproblem det er lagt lite merke til: Umodne og egosentriske foreldre som på mer usynlige måter enn incest og fysisk mishandling misbruker barna sine. Altfor mange foreldre ser på barn som et middel til å fylle egne behov. Det er heller ikke uvanlig at mor eller far dikter inn i barnet egenskaper som de har bruk for selv. Det kan ta flere tiår før de tragiske følgene av en slik barndom kommer fram, når de gjennomlever alvorlige kriser og kommer psykiatrisk behandling. http://www.helsenytt.no/artikler/foreldres_behov.htm

Forskjellige foreldre
Gjennom den langvarige avhengigheten av foreldre kan barn lære kunnskaper, ferdigheter og sosiale roller som er forutsetninger for å klare seg senere i samfunnet. Den langvarige avhengigheten gjør de også sårbare og påvirkelig av hvordan foreldrene er. Psykiater Jarl Jørstad sier at det er bekymringsfullt å møte mennesker som har fått skader på grunn av umodne eller uegnede foreldre. Han mener også at det er et økende antall mennesker som er uskikket til å oppdra barn. Det kan se ut som om flere mennesker enn tidligere mangler følelsen av trygghet, egenverdi og identitet. Mange mennesker er på evig jakt etter å bli bekreftet og sett av andre. Og på grunn av en tid med overdreven selvopptatthet, jag etter egen karriere og materielle goder, er personlighetsforstyrrelser en økende tendens. http://www.helsenytt.no/artikler/foreldres_behov.htm



Barn som må dekke foreldrenes behov
Umodne foreldre kan bruke sine egne barn til å dekke egne egosentriske behov, ved for eksempel å binde barnet til seg for sterkt eller for lenge. En mor kan binde barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet, eller for å dekke egne behov. Dette kan være ubevisst for begge parter i samspillet, og det kan være fullstendig skjult for utenforstående. Det kan også være for at de vil ha makt over noen, eller ha behov for å eie noe. Det kan også være mødre som har hatt et konfliktfylt forhold til sin egen mor, og som selv ikke er kommet løs fra bindingen. I disse tilfellene blir en normal frigjøring og selvstendiggjøring vanskelig. Når et barn forsøker å frigjøre seg er det ofte lett å spille på dets avhengighet, kjærlighetsbehov eller skyldfølelse. De som aldri er kommet løs fra slike tidlige bindinger og kanskje blir avhengige personer resten av livet, og kan senere få psykiske lidelser. I andre tilfeller kan for eksempel en mor oppleve sitt barn som bare en del av seg selv, eller hun kan ta egenskaper og følelser fra seg selv og plassere de i barnet. Dette kan bli et problem hvis det fortsetter når barnet vokser opp og det skal utvikle en egen personlighet.
Et annet eksempel kan være når foreldre ubevisst gjør barna til sine egne foreldre. Dermed blir barnet både pålagt ansvar for egen og foreldrenes trygghet, selvfølelse og psykiske balanse. På grunn av at et barn som regel er forsvarsløse overfor slike oppdrag, lever de opp til disse forventningene uansett hvor umulige de er. Barn som vokser opp under slike forhold vil da føle seg ansvarlig for foreldrenes lykke og ulykke, samliv eller skilsmisse, helse og sykdom. De kan ofte føle at alt som skjer av vonde ting, er de som barn skyld i. Det er heller ikke uvanlig at foreldre i en splittet familie gir et barn motsatte oppdrag hvor lojaliteten til den ene kommer i konflikt med den andre av foreldrene, noe som kan resultere i noen av de største konfliktene et menneske kan få. Dette kan gi barnet et psykotisk sammenbrudd, og ofte kan dette sammenbruddet være et ubevisst forsøk på å forene foreldrene, eller forhindre samlivsbrudd (Jørstad, 1995)

Konsekvenser
Det å ha foreldre med mangler i personlighetsstrukturen kan i følge Jørstad gå riktig galt, spesielt dersom begge foreldrene er umodne og selvopptatte. Dette er et skjult problem i vanlige, tilsynelatende friske menneskers verden. Dette svært vanlige og alvorlige misbruk av barn er et skjult problem som media har vist liten interesse for. Hvert enkelt barn opplever og føler barndommens virkelighet forskjellig, og fantasier og drømmer bearbeides gjennom hele livet. Det har vist seg at hos mange kommer de vond og angstfylte minnene først fram under en langvarig, dypere psykoterapi eller psykoanalyse hos en psykolog eller psykiater etter at de er blitt voksne. Problemene har som regel sammenheng med uheldige forhold i barndomshjemmet, og noe i den aktuelle livssituasjonen som ripper opp i gamle sår.
(Jørstad, 1995)

Familiens oppgaver
Familien skal først og fremst dekke grunnleggende biologiske og følelsesmessige behov for voksne og barn som vokser opp i familien. En annen oppgave familien har er at den skal være en grunnleggende enhet i samfunnet. Alle disse tre oppgavene henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. Det som får avgjørende betydning for barn er hvordan foreldrene har det sammen, og barn og deres utvikling har også store konsekvenser for foreldrene. Hvert enkelt familiemedlem virker på alle i familien, og derfor er samspillet viktig. Det er viktig at alle i familien bryr seg om hverandre og interessere seg i hverandres liv. De skal også respektere hverandres grenser, egenart og forskjellige oppfatninger. I tillegg til at familien skal ha rom for glede, tristhet, ømhet og kjærlighet, skal den også ha rom for uenighet, sinne og konfrontasjoner. Det er også viktig å kunne snakke sammen åpent om problemer og vansker. I en sunn familie møter hvert medlem hverandre og mennesker utenfor familien med tillit. (Jørstad, 1986)

Hjelp
Hvis et barn har det vanskelig på grunn av omsorgssvikt eller lignende, trenger barnet å vite at noen forstår situasjonen de er i. Barnet vil ha behov for at noen kanskje forklarer litt om det som er foreldrenes problem, og at noen bryr seg om hvordan de har det. En kan avtale med barnet at en skal finne en annen fagperson dersom en ikke føler seg kompetent til dette. Barn har behov for å vite at det er noen som tar et medansvar for dem når de har det vanskelig. Når de har det vanskelig kan de trenge at de voksne på skolen gir dem ekstra oppmerksomhet, slik at de ikke trekker seg tilbake eller utagerer for å få oppmerksomhet (Drugli, 2008).

Barn som lever i en vanskelig omsorgssituasjon trenger:
∙ Noen som lytter til barnets erfaringer og opplevelser
∙ Hjelp til at barnet gjennom samtale og refleksjon kan få gjøre bruk av egne evner til selv å påvirke livssituasjonen sin
∙ Viten om foreldrenes problemer, noe som kan bidra til å skape oversikt og større trygghet hos barnet
∙ Hjelp fra noen som kan utforske sammen med barnet hvilke nettverk det har, og gjøre andre betydningsfulle personer synlige for barnet
∙ Hjelp til å kontakte andre institusjoner når det er nødvendig, slik at en kan bidra til at barnet får den hjelp det trenger og har krav på (Drugli, 2008).

Litteratur:
Drugli, May Britt (2008) Barn som vekker bekymring, Cappelen akademisk forlag.
Jørstad, Jarl (1986) Sånn er du og jeg, Aschehoug.
Jørstad, Jarl (1995) Balanseganger, Aschehoug. http://www.helsenytt.no/artikler/foreldres_behov.htm