Relasjoner 4. innlegg

Jeg har valgt å skrive om relasjoner mellom elev og lærer i dette blogginnlegget fordi jeg ser at relasjonsbygging er en av lærerens aller viktigste oppgaver. Spesielt overfor de elevene som ikke har alt i skjønneste orden i ryggsekken sin når de kommer til skolen. Min erfaring fra skolene sier noe om hvor viktig det er å se ”bak” de elevene som oppleves som utfordrene, og ikke bare gripe fatt i selve problemet som har oppstått.

Elev – lærerrelasjoner
”Om du er misfornøyd med noe i en relasjon, kan du selv sørge for å legge noe nytt inn i relasjonen” (Gregory Bateson).

Skoleforskning viser at gode relasjoner mellom lærer og elev er blant de viktigste forklaringsfaktorene både i forhold til atferd og læring. Forskningen viser at den mest omfattende typen av problematferd i skolen handler om undervisningshemmende atferd, disiplinsproblemer og uro. Dette er skolerelatert atferd som hemmer elevenes læring og skolens autoritet. Det blir en ond sirkel når uro og disiplinvansker fører til stigmatisering og ekskludering av enkeltelever framfor å endre faktorer i systemet som skaper og opprettholder slik atferd.

Nordahl (2000) fant i sin undersøkelse at de fire viktigste forklaringsfaktorene i forhold til problematferd handlet om relasjoner. Høyest skår fikk læreres og elevers engasjement i undervisningen, deretter elevens relasjon til lærer, elevens syn på skolen (trivsel) og relasjoner mellom elevene i klassen.

Når elevenes læring, utvikling og atferd ikke skjer som forventet, er det vanlig å søke forklaringer i egenskaper ved eleven. Hvis eleven har manglende læringsutbytte forklares det ofte med at læreren ikke er god nok. Årsaksforklaringer som dette kan brukes for å bekrefte egne antakelser om at ikke alle elever passer inn i vanlig skole, eller at ikke alle passer til å være lærer.
Lærerne har ofte ulike oppfatninger om hva relasjoner mellom lærer og elev handler om, og slik vil det være i alle skoler. Videreutvikling av gode relasjoner mellom lærere og elever, og elevene imellom, må innebære at dette blir et felles sak som prioriteres av ledelsen som et av skolens viktigste utviklingsområde.
http://www.statped.no/moduler/templates/Module_Page.aspx?id=17527&epslanguage=NO

Relasjoner
Som lærer ønsker en å inngå positive relasjoner til alle elevene i klassen, men en oppdager ganske raskt at dette ikke alltid er like enkelt. I de fleste klasser finnes det elever som er veldig oppmerksomhetskrevende, noen kan virke svært forstyrrende, noen er umotiverte og negative, noen trekker seg unna alt og alle, og noen vil så absolutt ikke gjøre det de blir bedt om. Disse elevene vekker lett lærernes frustrasjon, og kan bidra til store forstyrrelser i hele klassen. I slike situasjoner er det ofte lett å reagere med sinne, kritikk og straff overfor disse elevene, noe som ikke hjelper disse elevene i det hele tatt. Det er viktig å støtte disse elevene til en mer positiv utvikling, de voksne må greie å bryte med både negative følelser og negative samspillsirkler. Ansvaret for å forsøke å utvikle positive relasjoner uansett hvordan eleven oppfører seg tilhører læreren. Som profesjonell støttespiller for barn må en ta et aktivt ansvar også for den delen av jobben som dreier seg om relasjonsbygging.

Grunnen til at elever møter de voksne i skolen med en negativ atferd og væremåte kan være mange. Det kan ofte være barn som ikke ser på voksne på en positiv måte, og derfor ikke bryr seg om det de voksne sier. Det kan også være barn som ikke har tillit til voksne fordi de har negative erfaringer med foreldre og andre voksenpersoner. Eller de kan komme fra hjem med omsorgssvikt, der barns behov ikke blir møtt. De er ikke vant med at voksne kan representere støtte og trygghet. Barns atferd kan ha flere årsaker, det kan være mentale, biologiske og nevrologiske faktorer, eller lærevansker og språkvansker. Det kan også være at de har liten selvtillit og tro på egne mestringsferdigheter, eller at de vet at negativ atferd er en måte å skaffe seg oppmerksomhet på.

Uansett årsaker er det viktig å ikke ta barns problemer og atferd personlig, og heller ikke klandre de for at de ikke er villige til å ta seg sammen. Det er viktig å kunne se ”bak” barnets atferd, og arbeide for å unngå å havne i et negativt samspill. En kan bli utfordret når en investerer i nære relasjoner til barn der alt ikke går helt av seg selv. Det kan lett bli slik at egne begrensninger og reaksjonsmåter og kanskje også egne problemer bli mer merkbare. De som da ikke ønsker å jobbe med seg selv vil ofte holde en viss emosjonell avstand, og heller prøve å oppdra de gjennom regler og restriksjoner enn gjennom en nær og gjensidig engasjerende relasjon. Hvis barn bare har kontakt med voksne i skolen som ikke vil eller kan inngå nære relasjoner til dem, vil det ta fra dem en viktig utviklingsmulighet og beskyttelsesfaktor.
I følge Drugli er det antakelig skolen som system som må sette relasjonskvaliteten mellom barn og voksne i fokus for å kunne arbeide åpent om det. Det bør bli laget rammer der slike situasjoner kan drøftes uten at det dreier seg om at noen mislykkes i arbeid eller ikke. Drugli mener også at det bør være legitimt å streve med relasjoner til noen barn, men det bør ikke være legitimt å ikke gjøre noe med det. Og at det finnes gode veiledningsmetoder som kan bidra til å fremme relasjonskvaliteten mellom voksne og barn. Mange barn vil stoppe med negativ atferd hvis relasjonen med den voksne blir bedre, eller en arbeider mer systematisk med å fremme positiv atferd (Drugli, 2008).

Hvordan kan en fremme positive relasjoner i skolen
For å etablere positive relasjoner til et barn, må en være opptatt av barnet som individ. Før barnet begynner på skolen kan en få informasjon om barnet fra foreldrene. Hvis en er interessert i barns spesielle interesser, hobbyer, temperament og personlighet, viser en dermed at en er opptatt av hver enkelt barn. De fleste foreldre er opptatt av at de voksne på skolen bør kjenne barnet deres godt, og er fornøyde når de opplever det.

Bekreftelse
Alle barn trenger bekreftelse fra viktige voksenpersoner. Stor betydning på selvfølelsen har positiv bekreftelse på det barn gjør som er bra og på barns forsøk på mestring. Viktig er også anerkjennelse av barnet som person. Det er ofte lett å glemme å gi barn positiv bekreftelse i form av blikk, ord, fysisk berøring, smil og ord. Ved å vise at en har registrert barnets følelser og reaksjoner viser en også bekreftelse av barnet. Det er ikke nok å bekrefte barns mestringsatferd, men også barns emosjonelle tilstand og andre signaler.

Tillit
Tillit er et nødvendig grunnlag for alle positive relasjoner, og tillit fra barn er noe en må gjøre seg fortjent til. Det er viktig å vise at en er tilstede, og at en bryr seg og er villig til å gjøre det en kan for å støtte dem. Barn med særskilte behov trenger mer omsorg, støtte og oppmerksomhet enn andre før de viser tillit. Disse barna forventer ofte kritikk og avvisning, og en må arbeide hardt for å vise dem at dette ikke vil bli hovedinnholdet i denne relasjonen. Det er også viktig å gjøre bruk av de positive sidene og kompetansen disse elevene har ved å gi de oppgaver og utfordringer som hele klassen kan dra nytte av. Da får de en opplevelse av at en stoler på dem, og det vil øke selvfølelsen samt at de andre i klassen får muligheten til også å se deres sterke sider.

Lek
Lek er en unik mulighet til å fremme positive relasjoner mellom barn og voksne. Forholdet vil da for en stund bli mer likestilt ved at de voksne i lek opptrer mye mer på barnas premisser. Det åpner en annen forn for gjensidighet ved at barnet i stor grad legger premissene for samspillet, noe som fremmer nærhet og tillit. Leken kan også fungere som trening i samarbeid, og den utgjør en god ramme for barnas læring. Når de voksne deltar i barnas lek, vil barna ofte få et mer positivt forhold til den voksne. Det er viktig for å få positive lekesituasjoner at de voksne i stor grad følger barnas initiativ i leken ved at en i minst mulig grad instruerer og organiserer barna når de leker. Hvis den voksne følger barns ideer og forslag viser de respekt for dem, noe som igjen skaper en form for gjensidighet som vil øke barns samarbeidsvilje i andre situasjoner ovenfor den voksne. Samtidig må den voksne sette grenser og sørge for struktur når det er nødvendig. En investerer i positive opplevelser og samspillmuligheter når en er sammen med barn i lekesituasjoner som igjen gir grunnlag for videre relasjonsbygging.

Sosial kompetanse
Sosial kompetanse er en forutsetning for å fungere i relasjoner. Når et barn har mangelfull sosial kompetanse, har de vanskeligheter med relasjoner overfor andre barn og voksne, og det blir nødvendig å bygge opp denne som et ledd i å sikre utviklingen. Sosial kompetanse er også viktig for barnets faglige skoleprestasjoner, som særlig gjelder atferd som evne til samarbeid, oppmerksomhet, utholdenhet, turtaking og selvhevdelse.
Tilknytning og relasjonskvalitet sier noe om barns sosiale kompetanse. Det er derfor viktig å sette relasjoner og samspill i fokus når en skal vurdere og utvikle den sosiale kompetansen til barn i skolen. For at dette skal skje må barnet oppleve at den er etterspurt og verdsatt i mange miljøer, samt at de må kunne observere sosialt kompetente rollemodeller. Barnets alder, sosial arena og tid vil være med på å avgjøre hva som er sosialt kompetent atferd.

Vurdering av egen relasjon
De voksnes holdninger til, og syn på barnet og deres samspill med barnet påvirker måten barn tilpasser seg skolen på. Det er også gjeldende for barnas følelser overfor de voksne og tiden de er sammen på skolen. Der en strever med relasjonen til barn, kan det være nyttig å evaluere sine relasjoner til barna i klassen, noe som kan bidra til økt forståelse av samspillet mellom den voksne og barnet.

Relasjonskvaliteten vil variere mellom barn og voksenpersonen, mye tyder på at voksne har en generell samspillform som setter sitt preg på deres relasjon til de fleste barn. Noen voksne har lettere enn andre for i inngå i positive relasjoner til barn generelt. Barn med særskilte behov kan være mer eller mindre sårbare alt etter hvilke voksne de har med å gjøre i skolen. Den voksne bør ha en generell tendens til å involvere seg positivt i barna, og være i stand til å snakke om og vise følelser, særlig hvis en skal kunne kompensere for dårlig omsorg i hjemmet.
Mange opplever at stadig flere barn har mange udekte behov som det ikke er ressurser til å møte, og mange opplever at stadig flere barn har en atferd som gjør jobben vanskelig. Den voksne som opplever dette uten å få støtte eller veiledning kan stå i fare for å bli frustrert, sliten og utbrent. Veiledning er viktig for å forstå sin relasjon til barnet som de opplever vanskelig bedre, og spesielt for å utvikle disse relasjonene slik at de fungerer bra.


”Når elever og lærere deler anerkjennelse, glede og begeistring, bekreftes fellesskapet og relasjonen. Gjennom gleden får relasjonen næring til å utvikle seg videre. Anerkjennelse er ikke en kommunikasjonsteknikk, men en væremåte og en grunnholdning som innebærer å ta hele sitt spekter av væremåter i bruk i samhandling med elevene i klassen”.
http://www.eldhusetfagforum.no/lp-modellen/pdf/HanneElev.pdf


Litteratur/kilder:
Drugli, May B.(2008) Barn som vekker bekymring, Cappelen Damm AS

http://www.eldhusetfagforum.no/lp-modellen/pdf/HanneElev.pdf

http://www.statped.no/moduler/templates/Module_Page.aspx?id=17527&epslanguage=NO